Før danset vi

Det finnes dager hvor jeg mistenker at universet har satt meg på oppsigelseslista si. Ikke dramatisk, bare den der “ikke ring oss, vi ringer deg”-følelsen. Jeg vet ikke når det startet, men det er noe med at det livet som en gang ble levert i farger, plutselig bare var å få tak i i svarthvitt. Kanskje det var da jeg plutselig fylte førti og begynte å planlegge middagsmenyen for fem dager av gangen ved hjelp av Excel-ark? Eller da jeg enda mer plutselig fylte femti og aldri mer gikk tur uten pulsklokke?

I ungdommen var alt mulig. Ikke fordi det egentlig var det – men fordi ingen hadde fortalt oss at det ikke var det ennå. Vi trodde vi var hovedpersoner i livets film – selvsagt i farger – og at alt alltid ville ordne seg.  Vi kunne bli kunstnere, forfattere, journalister, skuespillere… alt som virket så gøy. Men først skulle vi være au-pairer i USA eller tråkke druer i Frankrike. Vi kunne bli og gjøre hva som helst bare vi kjøpte en flybillett, skrev litt dagbok og sendte postkort hjem.

Og vi danset. Mye. Det var ingen organisert dans, ikke 80-tallets svar på «Skal vi danse», med trinn og rette rygger. Det var den typen dans som begynte i magen og strømmet ut i armer og bein – helt uavhengig av om noen så på. Jeg husker svette dansegulv, glittertopper, gigantiske oransje øreringer, røyklukt og følelsen av at akkurat nå var livet i ferd med å eksplodere i frihet. Det var ikke alltid vakkert, men det kom fra hjertet. Og jeg håper det var i takt.

Så måtte vi jo få oss en jobb, eller en utdannelse. Vi trodde vi trådte inn i enda mer farger, enda mer liv, men så…

Det startet uskyldig, med de jobbene som var tilgjengelige, de man bare tok før den ordentlige kursen skulle stakes ut. Man fikk skryt for å være “effektiv”, “pålitelig” og “løsningsorientert”, og etter hvert spurte færre og færre om du fortsatt skrev dikt eller malte rare bilder. Til slutt begynte man å tro at kreativitet bare er noe barn og kunstnere holder på med – ikke voksne med husleie og jobbnettverk. Uten at man helt merket det, ble det kreative og lekelystne pakket ned i en boks merket “diverse gammelt”, og erstattet med Excel-ark og morgenmøter der man nikket på de riktige stedene mens man kvelte dagens tredje gjesp. Samfunnets høflige stemme og fastlåste forventninger lærte oss å prioritere effektivitet fremfor utforskning, struktur fremfor spontanitet, trygghet fremfor sannhet. Ingen sa «slutt å skrive, slutt å tegne, slutt å drømme høyt» – men plutselig en dag gjorde vi det ikke lenger, og det ulevde, viltre livet sto igjen i tussmørket og så med lengsel i blikket på en lukket dør.

Og så… sluttet vi å danse. Rytmen gled over i stillhet. Livet kom deisende. Jobb. Barn. Regninger. Bekkenløsning.

Er det ikke rart? Hvor mye lettere det er å tvinge seg inn i samfunnets forventninger enn å tvinge seg inn i dypet av seg selv? Der ute får vi applaus for å være effektive, ryddige og flinke. Der inne – i det indre mørket der ideene og villdyrene bor – der finnes det ingen oppskrifter. Der må man ta frem mot. Og vi har trent mer på plikt enn på mot. Mer på å passe inn enn på å slippe løs.

Men vi trenger den drivkraften som følger med ekte skapertrang. Det er en livskraft, nesten som en biologisk nødvendighet som kan dytte oss inn på nye stier hvis vi virkelig tør å slippe den løs. Ikke for å prestere eller imponere – men for å utforske. Skaperglede er ikke pynt på toppen av livet, det er selve motoren i menneskelig utvikling. Det er gjennom den vi finner nye måter å tenke, leve, elske og være på. Og det er ikke bare de som faktisk ble kunstnere, forfattere og tegnere som skal holde på, vi skal det alle sammen! Hvis vi – som voksne, som samfunn – hadde tatt et dypdykk ned i vår egen skaperevne, i stedet for å klamre oss til det vi tror forventes av oss, tror jeg vi kunne revolusjonert mer enn bare hverdagen. Vi kunne revolusjonert måten vi forholder oss til oss selv og hverandre på.

Jeg tror vi bør begynne å danse igjen – klønete, ujevnt, men rett fra hjertet. Da åpner kanskje universet seg på gløtt. Ikke med fyrverkeri, men kanskje med et lite nikk og et “kom igjen da – du først. Jeg setter deg på ny langtidskontrakt”.

Vi er her for å danse – ikke vakkert, men sant.