Når sannheten banker på, men vi later som vi ikke er hjemme

Noen ganger tenker jeg at det største mysteriet i livet ikke er døden, universet eller hvorfor folk fortsatt ser på "Ex on the Beach" – men hvordan de fleste av oss klarer å lyve såpass mye at vi faktisk tror på løgnen selv.

For la oss være ærlige et øyeblikk (før vi går videre til å pynte på alt): De aller fleste lever med en eller annen form for livsløgn. Noe vi klamrer oss til for å komme oss helskinnet gjennom nok en mandag. Noe som holder selvbildet på plass som en litt sliten teipbit. Og som Ibsen – den evige gledesdreperen – så brutalt påpekte:

“Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.”

Jeg må bare si: Takk for den, Henrik. Nå må jeg legge meg i fosterstilling og tenke på barndommen min!

Og vet du hva? Det er det faktisk overraskende mange som burde gjøre. For bak den velpolerte fasaden av “jeg har det fint” lurer det ofte et taust ekko: “Jeg fortjener ikke noe bedre enn dette.” Og de med de mørkeste tankene? De er ofte de mest kreative selvbedragerne.

De tror kanskje at hvis noen virkelig så dem, ville de snu – farlig fort. Så de bygger et pent skall, legger til rette for behov de tenker at alle andre har, kanskje fordi de lærte tidlig (ja, nettopp, i barndommen) at kjærlighet er noe man gjør seg fortjent til, ikke noe man bare får. Men hva kan man egentlig gi, når man føler at man selv ikke har krav på noe? Og hva om de har rett? Hva om følelsen av å ikke fortjene kjærlighet egentlig kommer fra noe ekte? En slags indre samvittighet, eller kanskje til og med selveste sjela, som visker: “Du har stukket av fra deg selv så lenge nå, at det ikke er plass til deg i ditt eget liv lenger.”

Her begynner navigeringen å bli krevende, for hva skal vi da henge lykkefølelsen på, den vi trenger for å overleve? Det kan være lett å begynne å reparere, eller enda lettere: kompensere.

Så vi skjerper oss. Blir enda flinkere, hyggeligere, morsommere – så trygge og lite krevende at det nesten er som å gå rundt som en menneskelig pute. Og vi gir. Overkompenserer. Alt for å dekke over følelsen av ikke å være nok i seg selv. Men hvor henter man det fra, det man da gir til andre? Fra livsløgnen sin. Og når mange går rundt og gir hverandre små skatter man finner i sine respektive illusjoner, så veves løgnene sakte, men sikkert sammen som et ubevisst lappeteppe. Din fasade matcher min. Min taushet støtter opp under din. Vi later som, sammen. Er det greit? Er det snilt? Vi aner ikke – vi vil bare overleve.

Trygghet på lånt tid

Og kjærligheten, er den egentlig en sannhet – eller bare en godt innøvd vals hvor begge later som de ikke tråkker hverandre på tærne? Og hva med vennskap? Når vi blir nære nok, blir det til slutt sånn at vi godtar og tror vi er trygge i hverandres nett av illusjoner.

Men så kan det skje noe. En sprekk. Små avvik i hverdagsmennesket som skurrer. Et blikk som varer litt for lenge. En samtale som ikke burde bety noe, men som gjør det likevel. En pause som varer litt for lenge.

I trygghet som har vokst ut fra løgn, er det ikke så mange sprekker som skal til før grunnmuren gynger. Og da må vi sette sjøbein. Midt i noe som så ut som trygghet, men som viser seg å være nøye koordinert fortielse.

Vi snakker ofte om kjærlighet som noe sant, rent og ekte. Men ærlig talt: Mange forhold overlever ikke på grunn av sannhet – men fordi begge parter har valgt samme selvbedrag, de søker hverandre ut fra kompatible illusjoner. Så det er ikke det at vi ikke lyver. Vi prøver bare å gjøre det med stil.

Og da kan det også fort skje... at vi lever flere liv samtidig. Ett vi viser frem, og ett vi verner om i stillhet. Kanskje i form av et vennskap vi vet betyr mer enn det burde. En samtale vi lurer på hvordan vi skal få tatt uten at den andre merker det. Eller en flukt fra ansvar, forkledd som snillhet og omtanke.

Er det løgn? Kanskje ikke. Men det er i hvert fall ikke hele sannheten.

Sannheten som klør – og aldri forsvinner

Men hvorfor velger vi ikke bare livssannhet i stedet for, burde ikke det være like lett som å velge livsløgnen?

Det er nok fordi sannhet er langt mer ubehagelig. Den klør. Svir, til og med. Den stiller spørsmål når du prøver å sove. Den minner deg på ting du var i ferd med å fortrenge. Den sier: “Du er egentlig rasende, men du kaller det tålmodighet fordi det høres penere ut.” Eller: “Du har valgt trygghet fremfor ærlighet i mange år nå. Har du det bra med det?”

Det er ikke så rart at vi helst vil ha den bort. Men sannheten er også det eneste som ikke visner. Den holder seg. Den puster med deg. Den stinker kanskje litt i starten, men i motsetning til løgnen, trenger du ikke stadig nye versjoner for å få den til å passe. Og den gir deg muligheten til noe nytt. Ikke nødvendigvis bedre, ikke nødvendigvis enklere – men ekte. Og ekte kan være mer enn nok.

Så, hva kan vi gjøre?

Vi trenger ikke å rive ned alt. Det er tross alt grenser for hvor mange eksistensielle oppvasker man orker før middag. Vi kan heller invitere løgnen til å sitte litt roligere i baksetet, i stedet for å la den styre hele bilen.

Vi kan begynne med å si: “Hei, gamle venn. Jeg skjønner hvorfor du ble med. Du var til god nytte en stund, men nå trenger jeg litt forandring.” 

Det er kanskje på tide å innrømme at vi ikke er så rasjonelle, så moralske, så "ferdige" som vi later som. At vi er sårbare, lett påvirkelige, fulle av kontraster, og ikke alltid helt snille mot hverandre. Og så får det være greit, bare det er litt sant. Og så kan vi unne oss å le litt av det også. For hvis vi ikke kan le av det hele innimellom – da havner vi fort i Ibsen-land, og jeg tipper at selv Ibsen bare orket det i små doser.