Regnbuer, rock & rabalder

Det er Pride. Det er Tons of Rock. Det er lyden av menneskehorder som haster til shuttlebussene, av fargerike tog som danser gjennom bygatene, og av gitarer som hyler helt fra Ekeberg til Majorstua.

Kort sagt: Lyden av liv omgir oss på alle kanter – og alle sansene får sitt.

La oss starte med Pride. For en fest! For et fargesprakende opprør mot grå hverdagsnormer. Hva er vel vakrere enn tusenvis av mennesker som går i tog for å feire kjærlighet, mangfold og retten til å være seg selv akkurat som man er – med rosa glitter i håret og kanskje en enhjørning på skulderen?

Og som om ikke det var nok, spilles Tons of Rock i bakgrunnen som lydsporet til endring og feiring. Jeg så en fyr i lærvest, kilt og Pride-flagg danse pogo med en dragqueen i åtte cm høye hæler. Begge smilte fra øre til øre. Hvis ikke dét er brobygging, så vet ikke jeg.

Men så kommer surmulingen. Noen synes ikke dette er greit, verken Pride eller Tons of Rock. Noen som er litt lunkne til Pride sier for eksempel: «Men trenger vi dette, da, har de ikke de rettighetene de trenger nå?» Det er mulig alle har det HER, men verden er litt større enn bare Norge. Flere steder blir rettighetene nå redusert – snakk om å gå baklengs inn i fremtiden! Og selv her, hvor rettighetene er aldri så mye på plass, skal man ikke lenger enn til Karl Johan før unge gutter eller jenter som går hånd i hånd – og kanskje stjeler til seg et kyss – risikerer å bli spyttet etter. Og ikke av gamle grinebitere som har latt bitterheten ta overhånd, men av sine jevnaldrende. Og så mener noen at «det holder vel nå»?

Andre rynker enda mer på nesen. De mumler noe om «hva som er naturlig», eller spør hvorfor «alt må endres hele tiden». Og da lurer jeg: Hva er egentlig alternativet til å endres? Å stå stille? Kjedelig. Uinteressant.

Så altså – kampen trengs fortsatt, farger og fest trengs fortsatt, og jeg tenker at vi til og med – med betydelig hell – kan la litt av Prides budskap forplante seg inn til tankegangen vår når det gjelder mange områder av livet. Vi trenger denne befriende bekreftelsen på at vi ikke trenger å være A4 for å være verdifulle. Vi kan være A3 – i liggende format, med blinkende neonlys!

Og endring? Den må vi ta imot med åpne armer. Endring er livets eget soundtrack. Den uungåelige soloen i låta som aldri slutter å utvikle seg. Menneskeheten har jo alltid vært et vandrende eksperiment: Vi begynte som huleboere og endte – foreløpig – med TikTok-dans i regnbuefarger. Vi må nesten spørre de surmulende: Når var det egentlig bedre før? Da vi trodde jorda var flat og ikke visste hva deodorant var?

For hvor skummel endring enn kan virke, så har den en tendens til å gjøre oss bedre – klokere, rausere, og litt mer klar over hvor utrolig rare og fantastiske vi egentlig er.

La Pride, Tons of Rock og hele denne buldrende junimåneden minne oss på dette: At vi er på vei et sted, sammen. At kjærlighet, musikk og åpenhet vinner – ikke nødvendigvis med en gang, men alltid til slutt. Og de som roper høyest om å «bevare det gamle» må vi dra med oss i dansen, om de er aldri så stive i hofta og sjela.

For her står vi, midt i lyden av sommer, med solkrem i panna og kjærlighet i hjertet. Klare for neste vers. For ja – verden forandrer seg. Og takk og lov for det.

Rock on – og god Pride!