Det er fortsatt oss, Oslo

Når slutter vi å være unge, egentlig? Når kroppen endrer seg – eller når vi slutter å stille spørsmål? Eller kanskje når vi slutter å vente på månen?

Tidligere denne uken satt jeg i hagen og ventet på jordbærmånen. Den ble varslet å skulle være ekstra vakker denne kvelden, og jeg forventet lun, oransje, lavt-hengende magi. Jeg liker å sitte her i alt det grønne om kvelden, fullmåne eller ikke, særlig nå når duften av syrinene er på sitt høydepunkt – intenst, insisterende og helt uimotståelig. Og syrinene lukter ikke bare godt, de er kloke også. Jeg har ofte ganske interessante samtaler med dem, både de og jeg har en del på hjertet i sene kveldstimer.

Denne fullmånekvelden startet samtalen med betraktninger om bygårdene rundt oss i kveldsskumringen, vi kom inn på de høye vinduene som lyste gult, varmt og stille. Det fikk meg til å tenke på stemningen i byen, særlig om sommeren, da jeg var veldig mye yngre. Den underlige blandingen av håp, undring og lengsel i Oslo.

Jeg fortalte syrinene at da jeg var 17-18 år jobbet jeg som kveldsvakt på Müllerhotell på Mastemyr. Det var kanskje ikke stedet Gud fullstendig hadde glemt, men det var heller ikke sånn at glitrende drømmer lå strødd mellom betongklossene der. Jeg var av og til så heldig å bli kjørt til jobb, fra Ås. Hver gang vi nærmet oss Mastemyr, skjedde det samme. Oslo kom plutselig til syne, så vidt, langt der fremme. Lysene. Konturene av en by som pulserte. Liv som ble levd. Jeg fikk alltid det samme suget i magen, jeg ville dit! Og akkurat da suget var på det sterkeste, og jeg ville rope «bare kjør på!», svingte vi brått av til høyre. Inn på parkeringsplassen foran hotellet. På jobb. Rom skulle vaskes, teppebelagte korridorer skulle støvsuges, gjester skulle stille dumme spørsmål jeg sjelden kunne svare på. Og byen, lysene, livet gled unna – som et tapt fata morgana, et glitrende festlokale jeg ikke slapp inn i.

Senere, i 20-årene, ble jeg Oslo-borger og fikk endelig bli med på festen. Nettene var lange, hælene var høye og fremtiden var tindrende lys. Vi kjente på dirrende forventninger om at noe stort og vakkert skulle skje, bare man holdt seg våken lenge nok. Bare man gikk noen kvartaler til. Bare man sa ja, klart vi blir med på nach! Og så gikk vi hjem akkurat i tide til å se sola stå opp over Oslofjorden som lå der stille, mektig, uendelig vakker. Speilblank og magisk blå. Som om den hadde holdt seg våken for vår skyld, for å se til at vi kom oss trygt hjem.

Men nå? Nå er jeg godt over 50 og sitter og kikker etter månen og spør syrinene: Hvor ble det av den stemningen?

Jeg vet jo ikke om syrinene egentlig svarer, eller om det bare slår meg: Kanskje Oslo-stemningen ikke er borte. Kanskje den bare har byttet tempo. Kanskje den ikke lenger skriker i neon og natt, men hvisker i morgensol og kaffekopp. For må man slutte å være ung, egentlig? Kan man ikke bare fortsette å være det, selv om tiden har gått? Bare på en roligere måte, med lavere sko og mer visdom. Kanskje man kan ha en slags ny ungdomstid der man vet mer, men likevel lar seg gripe? En ungdomstid uten rastløshet, men med like mye undring. Kanskje man rett og slett kan oppdage byen på nytt?

For det er fortsatt magi her, jeg kjenner det. Den er lavmælt, men lokkende. Den bor i trikkelyder, i benker med utsikt, i et uventet blaff av fjord og himmel og «her vil jeg være». Den dukker ikke opp like ofte som da jeg var 17, men når den gjør det, kjenner jeg igjen det gamle suget i magen. «Fortsett innover. Innover til sentrum. Innover til livet!» 

Jeg svingte aldri av til høyre for godt –  jeg er her, midt i det som kanskje var min aller største ungdomsforelskelse.

Og jordbærmånen? Nei, jeg så den ikke. Det var selvfølgelig overskyet. Men jeg satt der likevel, med et gyllent vinglass og enda mer gyllent håp, som en slags måneturist uten utsikt – og kanskje var det akkurat det som gjorde det så fint. For når man har passert 50 med god margin og gidder å vente på en fullmåne man ikke engang får se, ja, da er man egentlig fortsatt ung.