En midtsommernatts etterklang

Det har vært høysesong for skoleavslutninger. Ungdommen forlater klasserommene med vitnemål i hånden, mens vi andre står midt i livets uformelle læreplan – der prøvene kommer uten fasit og innsikt plutselig dukker opp når man sitter på nattbussen med blomsterrester i håret og mascaraen på vill flukt.

Juni starter med blomster. Peoner som eksploderer i hagen i all sin prakt og roser som prøver å drukne deg i fargerik nostalgi. Så kommer skoleavslutningene. Facebook oversvømmes av bilder av festkledde små barn – det vil si: de var små barn sist jeg så dem. Nå er de plutselig nesten voksne og ferdige med videregående. Jeg husker følelsen fra i fjor da min yngste var ferdig, og jeg blir like rørt av alle jeg ser. Hvordan gikk denne tiden så forvirrende fort?

Mange skal videre med utdanning, men den mest omfattende skolegangen er over. Og en hel gjeng unge mennesker tenker at nå, endelig, kan de velge selv hva mer de vil lære. Søtt, ikke sant?

For vi vet bedre. De er riktignok ferdig med det grunnleggende pensumet, men det er jo nå de virkelige prøvene starter. Og nei, man velger ikke – i hvert fall ikke bevisst – hva mer man vil lære. Man lærer ufrivillig om kjærlighet, vennskap, tillit og skuffelser. Man lærer også at det aldri er lurt å svare på jobbmail etter klokken 22 – særlig ikke etter et par glass vin. Og man lærer at det å ignorere den lille stemmen som sier «du trenger en pause» ofte fører til at kroppen tar beslutningen for deg – med hjertebank og svetting oppover som bonus.

Ja, livets læreplan står alltid parat. Det mest plagsomme med disse prøvene, er at de kommer helt uten fasit. Og du får verken karakterer eller automatisk sommerferie, langt mindre noe eksamensbevis på at du har bestått. Det eneste man får er erfaring og – hvis man er heldig – litt selvironi.

Hvor kommer disse leksene fra? Tja. Noen kommer i form av krevende relasjoner som lærer deg å kommunisere tydelig, og å sette strek når en grense er nådd – selv om det føles ukomfortabelt og du helst bare ville ha spist smågodt og unngått hele greia. Andre kommer når du prøver å organisere foreldremøte på Zoom. Noen bare lander i hodet ditt mens du står og stirrer tomt inn i kjøleskapet og prøver å huske hvorfor du åpnet døra.

Men livet lærer oss heldigvis ikke bare gjennom det slitsomme og vanskelige. Noen ganger kommer læringen med latter, dans og litt for mye vin. For vi har heldigvis fortsatt festene.

Ja, de du trodde du var for gammel for. Men plutselig står du der, langt oppe i femtiårene, og lærer deg å feire svensk midtsommer – uten sild, takk! – men med blomsterkrans på hodet, sang du ikke kan teksten til, og får et varmt forhold til de små grodorna som ikke har verken ører eller svanser, både på svensk og finsk. Du ler så du glemmer at du har vonde knær, danser på gresset som om myggen var utryddet og oppdager at du (dessverre) ikke lenger tåler tre glass vin som før. Eller fire. Eller var det syv?

Og så kommer hjemturen, gjerne sånn rundt klokka 03.00. Da har latteren lagt seg, festen har stilnet, og du sitter litt forfjamset på nattbussen med sminken helt andre steder enn da du dro hjemmefra. Du sitter der og kjenner et slags alvor. En myk etterklang av mening.

For du er rett og slett full… av ny lærdom. I form av samtaler, nyoppståtte vennskap, nye tanker. Du forstår plutselig at det viktigste ikke er hvor mye du har lært, men at du fortsatt lærer – og det er akkurat det som er med på å holde deg levende. Med dette kommer man rett og slett hjem – enten det er til sengen etter en lang, vinmarinert sommernatt, eller til seg selv etter en livsfase du er i ferd med å avslutte – og det føles som å lande. Ikke nødvendigvis støtt, men solid.