Klokkene ringer for deg

Det er pinse i byen. Sola er i ferd med å bryte gjennom og gjør seg klar til å skinne i alt det grønne. Ingenting er som Oslo i juni når alt som er vakkert dukker opp på en gang. Med pinsen kommer også kirkeklokkene. De ringer. Og ringer. Og ringer. Som om hele himmelen må minnes på at det er høytid. Som om Gud har skrudd på en slags åndelig vekkeklokke og glemt å slå av slumreknappen.

Jeg synes det er helt innafor at Gud av og til vil sove litt lenger, for ingenting er så beroligende og vakkert som klokkene. De kimer om minner, tradisjoner, kanskje til og med en anelse evighet. Men det jeg elsker aller mest, er det som skjer rett etterpå: stillheten.

Den øyeblikkelige, skjøre stillheten som oppstår når den siste klangen henger som et støvfnugg i lufta før den forsvinner. Det er som om verden holder pusten i noen korte sekunder. Som om naturen lytter. Som om noe større enn oss alle nikker og sier: «Der ja. Nå kan vi begynne på nytt.»

Om naturen også venter på dette øyeblikket, er ikke godt å si, men den ser ut til å nyte ro – den lar seg ikke stresse. Den løper ikke rundt og planlegger vekstsesongen med prosjektplan og to-do-lister. Den spør ikke: Er jeg en bra nok eik? Burde jeg vært mer som bjørka? Hva tenker folk om denne knoppen egentlig? Er ikke greinene mine litt korte? Synes noen det er fint med sånne buler på stammen?

Nei. Naturen bare vokser. Gir etter. Trenger aldri å tenke på hva den skal. Den trenger ikke bachelorgrad i blomstring, eller master i fargeutfoldelse. Den lar bare lyset slippe til, vannet trenge inn, vinden ruske litt – og så skjer det. Blader folder seg ut, blomster åpner seg, og gresset strekker seg mot himmelen med null bekymringer og full tillit.

Hva om vi også kunne gjøre det litt oftere? Ikke i betydningen å bli stående urørlig og vente på at sola skal gjøre jobben (selv om det også høres veldig deilig ut, bare husk solfaktor), men å gi litt mer etter for det som faktisk vil vokse i oss, til og med det vi ikke kjenner så godt enda. Stole på det verdifulle vi har – uten å mase, stresse eller prestere oss i hjel.

Vi har nok for eksempel litt å lære av furua. Den ser ikke ut til å bry seg om trender og forventninger der den står krokete på en fjellknaus og blåser i vinden. Den bare er. Den gjør greia si. Den drar ikke på yogaretreat for å finne seg selv – den har vært seg selv hele tiden.

Så neste gang kirkeklokkene ringer – la dem ringe, ta lyden inn. Ikke vær redd, det betyr ikke at du MÅ gå i gudstjeneste. Og vær ekstra oppmerksom når de slutter. Kanskje det er da det viktigste budskapet kommer: Ikke alt må slås opp i full styrke. Noe kommer i stillhet. Og det er der vi kan begynne å vokse – og strekke oss mot sola.